Morgenen etter gudinnen beseirer demonen, samles tilbederne i Pāṭavēṭṭammaṉ-tempelet til en piercing- og melkepotteprosesjon. Som forklart i forrige innlegg, blir tempelpresten besatt av gudinnen, og hugger slik ned et banantre som er satt opp utafor tempelet, som demonen ble installert i ved hjelp av pūjā og et mantra (se bilde).

For denne oppgaven tar gudinnen en vill og morderisk form, i motsetning til resten av året, hvor hun er en fredelig gudinne. For å roe henne ned igjen til sin vanlige form etter å ha drept demonen, utføres det dagen etter en prosesjon som ender med at tilbederne etter tur gjør abhiṣeka for gudinnens steinstatue i sanctum. Abhiṣeka er et sentralt tilbedelsesritual i hinduismen der guddommen bades i ulike substanser – som melk, kjernet smør, yoghurt, honning, vann med ulike substanser i, etc.

Abhisheka av Ganesh (bilde herfra: http://www.hindudevotionalblog.com/2015/04/beautiful-ganapati-images-download.html)

Prosesjonen består både av kvinner som bærer melkepotter på hodet og tilbedere av begge kjønn som før prosesjonen blir piercet i en forseggjort seremoni av tempelpresten.  Melken fra pottene brukes til å helle over gudinnen når de når frem til tempelet. Melk er en avkjølende substans, og ”kjøler ned” gudinnen fra hennes tilstand som varm og vill, til nedkjølt og fredelig.

Piercingene er oftest spyd som stikkes gjennom kinnet til tilbederen, men enkelte personer får også også kroker i ryggen som brukes til å dra en vogn med et gudebilde etter seg, lime sydd fast i huden, eller en slags struktur som settes opp rundt kroppen der 108 spyd stikkes inn i overkroppen. Det spilles heftig musikk med trommer, call-and-response sang og konkylier mens piercingen foregår, og noen blir også besatt av ulike guddommer før de blir piercet – disse blir tilkalt gjennom denne spesielle typen folkesanger.

Å pierces på denne måten fungerer som en manifestasjon av oppfyllelsen av et privat løfte (vrata) mellom en selv og gudinnen, hvor man har bedt henne om f.eks å få barn, få et nytt hus, å kurere sykdom etc. Dette kan gjøres på vegne av både en selv og andre. Noen deltar i dette ritualet år etter år etter å ha fått oppfylt et slikt løfte, andre kun én gang. Det sies at slike piercinger ikke gjør vondt, og faktisk blør man ikke heller (har studert dette ritualet nærme tre ganger til nå – og har fremdeles til gode å se en dråpe blod!) Mangelen på blod og smerte er et uttrykk for gudinnens nåde.

Når deltagerne er ferdig piercet og melkepottene ferdig preparert, starter prosesjonen som går til Paḍavēṭṭammaṉ tempelet, og gudinnen i sanctum blir der blir badet med melk fra pottene. Dette ritualet er forbeholdt kvinner. Deretter blir hun badet med vann fra 108 konkylier, dette gjøres av mennene som har deltatt i piercingritualet.

Med dette ritualet roes gudinnen ned etter å ha antatt en vill form i festivalperioden, og tilbederne får legitimert løftene sine gjennom rituell piercing.

I dag er det den tiende dagen av Navarātri, som kalles Vijayadaśamī (”den seirende tiende [dagen]), og feirer gudinnens seier over de demoniske kreftene. Denne kampen spilles ut rituelt i mange templer i dag.

Siden Kāmākṣī-templet renoveres i år, feires ikke festivalen i stor grad der i år. Ellers bæres gudinnen Kāmākṣī’s festivalstatue ut til en paviljong hver kveld under Navarātri, hvor kampen med demonen iscenesettes daglig i 8 dager.

Kāmākṣī i Durgā alaṃkāra, klar for å drepe demonen

Kāmākṣī og en representasjon av demonen plasseres på hver sin side i paviljongen, og skyter fyrverkeri mot hverandre langs en metalltråd. Prestene representerer Kāmākṣī, og en gruppe unge gutter spiller ut handlingene til demonen. Demonen har tre utbyttbare hoder som alternerer hver kveld, og etter den er beseiret, løper guttene opp til Kāmākṣī med demonens ”avkuttede” hode, som plasseres for hennes føtter etter å ha blitt smurt med hvit aske, rød kumkum og blitt bekranset. Slik seirer hun kveld etter kveld over onde krefter.

Demonen med tre hoder. Siste dagen halshugges den med bøffelhode, som peker mot Durgas kamp mot bøffeldemonen fra Sanskrit-teksten Devimahatmyam.

Fyrverkeri sendes mellom gudinnen og demonen, og representerer kampen deres.

I templene til enkelte landsbygudinner foregår kampen mellom gudinnen og demonen én dag, på Vijayadaśamī. I disse templene representerer et banantre demonen (men banantreet representerer selv egentlig et sjeldnere tre kalt vaṉṉi og har ofte en vaṉṉi-kvast bundet til seg). Demonen blir installert i treet ved hjelp av spesielle mantraer, og treet ofres gjerne mat, røkelse, en dhoti (tradisjonelt plagg for menn) og i enkelte tilfeller til og med en sigar. Pūjā gjøres for treet på samme måten som det gjøres for en guddom.

Banantreet plassert foran gudinnens festivalstatue. Det har dhotien bundet rund seg.

Deretter blir presten besatt av gudinnen, også ved hjelp av et mantra han resiterer inni seg. I form av gudinnen kutter han så treet i to med et sverd, og slik beseires demonen.

Presten resiterer et mantra og blir besatt av gudinnen før han hugger ned treet (halshugger demonen)

Interessant nok, sies det at i Kāmākṣī-tempelet må gudinnen gjøre opp for synden hun påtok seg etter å ha drept demonen. Dette gjøres ved at hun, via en prest, skyte blomsterpiler (som er blant våpnene hennes) nettopp på et vaṉṉi-tre på Vijayadaśamī. Noen templer knytter altså dette spesifikke treet til demonen selv, mens her brukes det til å fjerne synden som oppsto etter demonen ble drept. I samtaler med Kāmākṣīs prester kom det imidlertid også frem ulike meninger om hvorfor dette ritualet blir utført, og også her fantes det prester som mente at først ved å skyte piler på vaṉṉi-treet ble demonen virkelig drept.

Prest skyter blomsterpiler på et vaṉṉi-tre så Kāmākṣī skal bli fri fra synd etter å ha drept demonen

Kanchipuram regnes som en av hinduismens syv hellige byer, og er den eneste av dem som ligger i sør, nærmere bestemt i delstaten Tamil Nadu. Det er flere store og kjente templer her, som gjør byen til et yndet pilegrimsmål. Foruten sine mange templer er Kanchi kjent som sør-Indias silkehovedstad, og håndvevde silkesarier er big business.

For å avgrense et stort felt, fokuserer jeg i phd-avhandlingen min på to gudinnetempler i Kanchipuram. Disse templene representerer det man kan kalle to ulike tradisjoner innen hinduismen, en Brahminsk (høykaste) og ikke-Brahminsk (lavkaste) selv om en polarisert todeling av hinduismen som dette med rette har blitt kraftig kritisert. Dette er nemlig ikke to separate strømmer som flyter uavhengige av hverandre, snarere vikles disse strømmene inn i hverandre og har vært viklet inn i hverandre, og påvirket hverandre gjennom århundrer.

Navaratri feires imidlertid ganske forskjellig i disse templene selv om det er den ”samme” festivalen, og det er interessant.

Kāmākṣī

Kāmākṣī er hovedgudinnen i Kanchipuram og hun har et stort tempel midt i byen som fungerer som et viktig senter for gudinnetilbedelse i Tamil Nadu. Tempelet i sin moderne form ble bygd på 1300 tallet.

Kāmākṣī tilhører den tantriske śrīvidyā-tradisjonen, og avbildes i rød sari, og attributtene hennes er en sukkerrør-bue, blomsterpiler med en papegøye på toppen, en løkke og en elefant-”krok” (brukt til å passe elefanter). Foran henne, i den grå innhegningen som er yoni-formet (yoni er det kvinnelige kjønnsorgan, et symbol for gudinnen), er det et mystisk esoterisk diagram (yantra) som heter śrīcakra. Dette diagrammet består av 9 trekanter som vikles inn i hverandre omringet av kronblader, dette symboliserer skaperverkets gudommelige kraft, og regnes som en form av gudinnen. I midten av trekantene er det en dråpe som representerer henne. Det er dette diagrammet som tilbes av prestene i tempelet, og det ses på som et ekstremt kraftig rituelt objekt. Kāmākṣī er manifestert i tre former: fysisk (gudinnestatuen i tempelet), subtil (som et mantra), og transcendent (som diagrammet). For å tilbe henne i transcendent form, kreves innvielse i śrīvidyā-tradisjonen.

Paḍavēṭṭammaṉ

Paḍavēṭṭammaṉ er en form av landsbygudinnen Māriyammaṉ, en gudinne som for å sette det litt på spissen særlig blir assosiert med sykdommer som kopper (som nå er utryddet i India) og vannkopper. Gudinnen både gir sykdommen, som ses på en velsignelse som kommer til utrykk som perler på kroppen, og kurerer den. Det er derfor en vanlig praksis å ta med barna sine og bo i Māriyammaṉ-templer mens de har vannkopper, for en hurtig kur. Der behandles de bl.a med avkjølende nīm-blader og hellig vann (tīrtha).

Denne gudinnen avbildes med en trident, en kniv, en tohodet tromme og en bolle med rød kumkum i sine fire hender. Foran henne er et avkappet hode i stein, som refererer til skapelsesmytologien til Māriyammaṉ. Av og til er hun representert i templene sine kun som et hode, og ikke en full statue, også. Māriyammaṉ var opprinnelig Brahmin og kona til en vismann, i dette livet het hun Reṇukā, og hun hadde magiske evner pga sin ekstreme kyskhet. Blant annet kunne hun hente vann i elven uten en krukke å bære det i. En dag så hun en vakker Gandharva (et slags himmelsk vesen) mens hun hentet vann, og kyskheten hennes fikk et øyeblikks knekk. Hun klarte ikke å bære vannet hjem uten noe å ha det i, og mannen hennes oppdaget det. Han beordret sønnen deres, Parashurama (en av nedstigningene til Vishnu) om å kutte av hodet hennes. Han gjorde det, og som takk fikk han av faren et ønske oppfylt – han valgte å gjenopplive moren.

Da Parashurama skulle sette hodet på plass på morens kropp, forvekslet han i forfjamselsen hodet med en halshugd lavkastekvinne som lå rett ved (litt merkelig at det tilfeldigvis lå en halshugd lavkastekvinne der, men historien sier så) og slik ble hun gjenopplivet med lavkaste kropp og høykaste hode. Mannen hennes kunne ikke ta henne tilbake slik, og hun tok formen som en ambivalent landsbygudinne.

Tempelet hennes er lite men veldig populært, og ligger rett utenfor selve bykjernen i Kanchipuram.

En fascinerende praksis under Navarātri er å dekorere tempelgudinnene på kreative og forseggjorte måter. Å dekorere en guddom kalles alaṃkāra (”ornamentering”) på sanskrit, og er i seg selv ikke noe som er spesielt for denne festivalen. Tvert om er det et ledd i det hinduistiske tilbedelsesritualet pūjā. En pūjā kan være mer eller mindre detaljert, og tempelpūjā består somregel av alt fra 5 til 16 ledd. Et av disse leddene er å kle opp gudebildet med klær, smykker og blomster. Dette kan gjøres både til stein-statuen som er installert i tempelets sanctum, eller til festival-statuen av metall, som kan bæres ut av tempelet i prosesjon under festivalen.

Under er et bilde av en festivalstatue som holder på å dekoreres – og den samme ferdig dekorert. Man får kjøpt tilleggs-armer, bein, smykker, juveler og klær etc. i religiøse supermarkeder for dette formålet. Blomsterkransene lages av profesjonelle blomsterbindere.

Under Navarātri er tempelgudinnene imidlertid kjent for å ha spesielt flotte og spesielle alaṃkāraer, eller dekorasjoner, som gjerne portretterer Gudinnen i 9 forskjellige former de 9 nettene festivalen varer. Mange informanter oppga ifjor at hovedgrunnen til at de kommer til templene under festivalen er for darśan av gudinnen i hennes ulike alaṃkāraer. (darśan er et sentralt element i Hinduismen som inkluderer både å se guddommen, og å bli sett tilbake).

Kāmākṣī dekorert som Sarasvatī, gudinnen for visdom. Hun holder en vina (strengeinstrument) Dette er en publikumsfavoritt.

I Paḍavēṭṭammaṉ-tempelet, et av templene jeg jobber i, planlegges dekorasjonene månedsvis i forveien, og mange av dem er ekstremt forseggjorte. De regnes som høydepunkter i det rituelle året, og køen strekker seg langt nedover gata hver Navarātri-kveld for å se dem. En enkelt dekorasjon av gudinnen koster opptil 20 000 INR (ca. 2600 kr, dette tilsvarer en gjennomsnittlig indisk månedslønn), og ulike donorer sponser hver alaṃkāra, enten bedrifter, gjerne silkebutikker (Kanchipuram er kjent som et mekka for salg av vakre silkesarier av utsøkt kvalitet), men også enkeltpersoner.

Mitt inntrykk er at de Brahminske templene enda har tradisjonelle alaṃkāraer bestående av blomster, klær og smykker, mens mange templer for lavere kaster begynner å få mer og mer oppfinnsomme alaṃkāraer hvor også andre ingredienser tas i bruk. Dette inkluderer bl.a is-liṅga alaṃkāra, hvor gudinnen ikles en stor isblokk. Masse bommull var lagt foran som skulle forestille snø. En liṅga er et fallos-symbol for Shiva, og på bildet under ser vi hodet som er installert foran gudinnestatuen dekorert som Shiva, med bart, halvmånen og gudinnen Ganges i håret. Her var også to hvite duer sluppet løs inne i sanctum.

Gudinnen som is-fallos

Jeg har også sett gudinnen i form som Ganesha (elefantguden) under Navarātri, men mest vanlig er og blir kvinnelige former (det er tross alt en gudinnefestival). En annen alaṃkāra jeg har sett flere ganger, er maurtue-alaṃkāra, der gudinnen ikles en maurtue (egentlig en termitt-tue). Maurtuer ses på som naturlige manifestasjoner av gudinnen, og ettersom slanger bor i dem, har de en dobbel guddommelig betydning også som boligen til gudinnen i slangeform. Mange gudinnetempler har derfor en maurtue som tilbes, og man setter ut melk til slangene.

Gudinnen dekorert som maurtue

Som sagt handler Navarātri  om demon-dreping, og den kvelden gudinnen sies å drepe (bøffel)demonen, tar hun en ”vill” form, som f.eks Durgā eller Kālī.

Prest tilber Kāmākṣīs festivalstatue dekorert som Durgā ridende på en tiger.

Kvelden etter demonen er drept, tar hun igjen en mild form, og også dette gjenspeiles i gudinnens alaṃkāra. I Paḍavēṭṭammaṉ-tempelet blir hun denne kvelden ikledd blomster og plassert på en huske som henger fra taket i tempelet som for anledningen er kledd om en beroligende skog med frukter og grønt i taket. Her blir hun dyttet rolig frem og tilbake på husken av tilbederne som kommer til tempelet.

Gudinnens fetsivalstatue plassert på en huske i tempelet

Gudinnen tilbes i mange former under Navarātri-festivalen.

Krukke (kalaśa)

I mange hjem installeres hun på koluen i en krukke, og tilbes slik. Denne krukken fylles med lykkebringende substanser, som ris, vann, gurkemeie, betelnøtter og –blader, sølv, gull, en avbildning av gudinnen (somregel en gravert metallplate) eller penger. Den dekoreres med mangoblader, en kokosnøtt og et sariblusestykke, og noen putter også et metall-ansikt på den for å gi krukken en mer menneskelig form.

Etter festivalen lager man gjerne poṅgal (en slags søt eller salt grøt) av ingrediensene i krukken, ofrer den til gudinnen, og spiser som prasāda (mat som først er ofret til en guddom og dermed et hellig måltid) etterpå.

Unge jenter (kanyā) og fruktbare gifte kvinner (sumaṅgalī)

Under Navarātri er det er også vanlig å tilbe gudinnen gjennom unge jenter under pubertetsalder (kanyā) og sumaṅgalī (gifte fruktbare kvinner). Det sies at gudinnen kommer i form av en ung jente for å motta tilbedelse under Navarātri. Jentene og kvinnene inviteres hjem og tilbes foran kolu, som en tilber en guddom. Hun ofres vann til å vaske føttene med, slik en mottar en gjest man har invitert hjem, og man gir henne gurkemeie og kumkum, ting som blomsterkrans, kokosnøtt, betelnøtter og banan, og nye klær. Hun tilbes med røkelse, lys og mantraer.

Lita jente tilbes under kanyāpūja

Disse to typene kvinner er de to mest kraftfulle kategoriene innen en typologi av Tamilske kvinnestatuser, og korresponderer med de to typene Tamilske gudinner: ammaṉ (ugift landsbygudinne, med uforutsigbare og ambivalente krefter) og de Brahminske gudinnene (som er gift med de store guddommene som og utelukkende gode).

kvinne får føttene malt med gurkemeie og kumkum under sumaṅgalīpūjā. Disse er lykkebringende substanser som er viktige i hinduritualer.

Også i Kāmākṣī tempelet i Kanchipuram, et av templene jeg har hovedfokus på, tilbes jenter og kvinner hver dag under Navarātri. Her installeres Kāmākṣī rituelt i disse personene ved hjelp av Sanskrit-mantraer før de blir tilbedt av tempelprestene som former av gudinnen.

Tilbedelse av ung jente i Kamakshi tempelet, Kanchipuram (Bilde: Ute Hüsken)

Tempelformer

Det er også vanlig å besøke gudinnetempler under Navarātri for å tilbe gudinnen der. I templer av en viss størrelse finnes det to gudestatuer: en fast, laget av stein og installert i tempelets innerste hellige, og en flyttbar, laget av metall.Den flyttbare statuen brukes gjerne under tempelfestivaler, da man kan bære guddommene i prosesjon og la dem delta i ulike rituelle settinger utenfor sanctum.

Festivalstatuer fra Ekamranātha tempelet, Kanchipuram

Gudinnen er installert i begge statuene, gjennom forseggjorte rituelle seremonier som å åpne øynene på guddommen, og å installere pusten. Gudene tar således bolig i statuene og tilbes gjennom dem, og statuene behandles av prestene i tråd med dette som om de representerer gudene: de vekkes om morgenen og legges om kvelden, vaskes, tilbys mat og røkelse, ornamenteres med flotte klær, blomster og juveler, osv. Ikke nødvendigvis fordi gudene trenger dette – men fordi det er den ultimate menneskelige måten å vise respekt på.

Steinstatue av landsbygudinnen Paḍavēṭṭammaṉ i hennes Sanctum Sanctorum

Også i templene installeres gudinnen ofte i en krukke under festivalen, og tilbes slik i tillegg til sine tempelformer.

Paḍavēṭṭammaṉ installert i en krukke under Navarātri

I løpet av de ni kveldene Navarātri varer, besøker Tamilske kvinner hverandre for å beundre hverandres kolu – en typisk sør-Indisk skikk.

En kolu består av trappetrinn som settes opp i oddetall (oddetall er lykkebringende), det ideelle er 9 trinn som korresponderer med ni netter gudinnetilbedelse, og på trinnene plasseres fargerike dukker. Disse dukkene representerer særlig guder fra Hinduistisk mytologi, men også helgener, poeter, andre hellige personligheter,”vanlige” mennesker og dyr. Man får også tak i dukkesett, som kan forestille mytologiske scener, religiøse/kulturelle scener som bryllup og tempelprosesjoner, berømte pilegrimssteder, etc.

Cricket-sett

Vishnus ti nedstigninger

Dukkene plasseres hierarkisk på trappetrinnene, med de mektige gudene fra toppen og nedover, og kulturelle/religiøse sett på de nederste trinnene. Landsbyscener og dukker av dyr, frukter og grønnsaker, samt vanlige dukker og leker, kan evt. plasseres på gulvet, eller på bord ved siden av. Kun gode krefter –altså ingen demoner, onde ånder eller døde forfedre – representeres på koluen. Kun fantasien setter grenser, og utførelsen av kolu varierer fra noen få trappetrinn til flere rom overveldende dekorert med myriader av dukker og scener.

Gudinnen kan installeres rituelt i en krukke (kalaśa) som plasseres blant dukkene på koluen (se bilde under). Gudinnen i krukkeform, sammen med dukkene på koluen, tilbes deretter gjennom festivalen av de gifte kvinnene i familien som et rituelt objekt.

Kolu er kvinnenes område, og man blir invitert og inviteres til hverandre i 9 kvelder for å synge eller resitere religiøse tekster foran koluen, snakke om dukkene (hvis man tar med barna forteller man gjerne historier til dem), og kvinnene mottar prasāda (dette er mat som først er tilbudt gudinnen) og gaver når man går. Disse gavene består gjerne av kumkum (det røde pulveret man putter i panna), et sariblusestykke, glassarmbånd, plastikkboller til kjøkkenet, betelnøtter og kokosnøtter – emblemer som peker på feminitet, skjønnhet og den hjemlige sfære.

Kolu-tradisjonen starter tradisjonelt ved ekteskapet, da brudeparet mottar et sett tre-dukker (Marappāccipommai), og mange dukker går i arv fra mor til datter. Etter man har begynt å sette frem dukker til Navarātri, er det en uskreven regel at man må kjøpe minst én ny dukke hvert år, og slik blir samlingen stadig større med tiden. Dukkene brukes bare til dette formålet, og ligger resten av året pakket ned.

Marapacci-dukker

En kolu representerer en ideell verden i miniatyr, sett fra et hinduistisk verdensbilde. Mange av informantene mine knyttet kolu til gudinnen Durgā’s kamp med (bøffel)demonen, som Navarātri feirer. Noen mente den representerer Durgā’s hær, andre at verden sto stille «som dukker» idet hun drepte demonen.

Kolu er et utelukkende lykkebringende ritual, som er bra for huset og familien, ettersom man inviterer gudinnen hjem i ni dager. Kolu er spesielt knyttet til den kvinnelige status som sumaṅgalī (en fruktbar kone med ektemann i live), og det ble fortalt meg at hvis man har kolu under Navarātri, sikrer det kvinner et langt liv som sumaṅgalī (den påfølgende status for kvinnen vil være enke – en uheldig status for de fleste Hindu-kvinner).

Under feltarbeidet mitt i fjor lærte jeg av dukkemakere i Kanchipuram at man kan kjøpe visse dukkesett som oppfyller ønsker om innførelse av ekteskap (kalyāna sett, bryllupsett) og å unnfange barn (sīmanta sett, «babyshower»). Disse dukkene kan doneres til tempel-koluer hvis man ikke har noe ønske om å starte tradisjonen selv, eller man kan avgi et løfte til Gudinnen om at hvis ønsket oppfylles, starter man med kolu.

Bryllup-sett

Å arrangere en kolu under Navarātri har tradisjonelt vært reservert Brahminer (presteklassen) og høye kaster, ettersom praksisen både krever en viss inntekt (man må kjøpe nye dukker hvert år, male om de gamle når de mister farge, samt gi mat og gaver til alle kvinner som besøker en under festivalen) og rituell renhet (kolu er et rituelt objekt som skal tilbes). Dette er i ferd med og snu, og flere og flere begynner med praksisen. Jeg besøkte flere familier i fjor som nylig hadde begynt med kolu, enten fordi de hadde sett Brahminer ha kolu, eller fordi de hadde et ønske som ble oppfylt av gudinnen. Kolu kan slik ses på som et ledd i en Brahminisering/sanskritisering-prosess, hvor folk fra lavere samfunnslag forsøker å bevege seg oppover på rangstigen ved å imitere praksiser fra høyere kaster.

Ved å vise ens formue for omverdenen manifestert både i dukker og gaver til tilskuere, er Kolu også et eksempel på ”prangende forbruk”, cf. Thorstein Veblen (1976)[1], der forbrukere bruker og slik viser frem at man har penger, for å vedlikeholde eller få høyere sosial status. En families kolu, typene dukker på den og gavene man mottar blir hyppig diskutert av de besøkende, og i de store Tamilske avisene oppmuntres det til konkurranser for beste og mest oppfinnsomme kolu. Nicole Wilson, en annen forsker i sør (Madurai), argumenterer på samme måte og har knyttet kolu til sør-Indias voksende middelklasse – ved å begynne med kolu­ under Navarātri utøver og viser kvinner i Madurai frem sin middelklassestatus (gjennom de materielle verdiene som gjenspeiles i dukker på koluen og i gaver).

[1] Veblen, Thorstein. 1976. Den arbeidsfrie klasse : en økonomisk studie av institusjoners utvikling. Gyldendal (publisert 1899)

Hver høst feires Den Store Gudinnen i India gjennom ni netter med økt tilbedelse, festiviteter i by og hjem, og tempelbesøk. Festivalen som feirer henne, Navarātri, har store regionale variasjoner – mest kjent er kanskje feiringen i Bengal, bedre kjent som Durgā Pūjā, hvor store statuer av Durgā paraderes gjennom byen og senkes i havet på festivalens siste dag. I tempelbyen Kanchipuram (Kanchi) hvor jeg gjør mitt feltarbeid, kalles Navarātri en kvinnefestival, og andre tradisjoner gir festivalen sitt Tamilske særpreg. Dette vil jeg komme tilbake til i senere innlegg. Likevel gjør jeg obs på at jeg på denne bloggen generelt skrives fra et sør-Indisk perspektiv da mine erfaringer fra India stort sett er herfra, i tilfelle ikke alle kjenner seg igjen i mine beskrivelser.

Så hva er egentlig Navarātri, og hva innebærer en gudinnefestival?

Festivalen feirer krigergudinnen Durgās seier over bøffeldemonen Mahiṣa, en myte som særlig ble gjort kjent gjennom Sanskrit-teksten Devīmāhātmya fra Mārkaṇḍeya Purāṇa (komponert ca. rundt 5-600 tallet). Denne kosmiske kampen er også et yndet motiv i kunsten: under ser vi et relieff fra Mahabalipuram, ikke langt fra Kanchi (700-tallet), og en moderne fremstilling på en gudeplakat.

Det florerer imidlertid mange versjoner av den ”samme” historien, der gudene ber om hjelp etter at verden trues av en fryktelig demon, og Gudinnen trør til og redder dagen. Slike myter portretterer Gudinnen som større enn de velkjente mannlige gudene Śiva og Viṣṇu, hun ses på som universets ytterste virkelighet, som skaper og frelser. I Kanchipuram finnes det flere slike myter som assosieres med forskjellige templer, og et av de mest populære ritualene som utføres i gudinnetempler under festivalen er nettopp å iscenesette gudinnens kamp med (bøffel)demonen.

Da alle de hinduistiske gudinnene kan ses på som manifestasjoner av Den Store Gudinnen (Mahādevī), feirer Navarātri i realiteten alle gudinner. Generelt sies det at de tre første dagene er forbeholdt tilbedelse av Durgā, krigergudinnen, de tre midterste til Lakṣmī, gudinnen for velstand og rikdom, og de tre siste til Sarasvatī, gudinnen for kunst og lærdom.

Disse tre gudinnene er altså manifestasjoner av en feminin kosmisk energi, kalt śakti, legemliggjort i Den Store Gudinnen. Likevel er det i Kanchipurams mange templer de lokale gudinnene som tilbes, og festivalen er spesielt viktig i templer der gudinnen er representert som uavhengig av noen ektefelle (disse gudinnene kalles ammaṉ (mor) på Tamil og er såkalte landsbygudinner), og ikke som kona til f.eks Śiva (Pārvatī) eller Viṣṇu (Lakṣmī), selv om den stort sett feires i de fleste templer. Gudinnenes status som gift eller ugift spiller som vi skal se inn på hvordan hun oppfattes av tilbedere – de uavhengige gudinnene er gjerne ambivalente av humør, såkalt ”varme” og assosieres for eksempel med sykdommer og blodoffer, mens de såkalte Brahminske gudinnene (som Lakṣmī og Sarasvatī) er utelukkende vennligstilte og såkalt ”kalde” og vegetariske, selv om dette i mange tilfeller er en grov forenkling. Selv om en gudinne er ambivalent ses hun på som en nådig mor av tilbederne, og ettersom de ”store” gudene gjerne er opptatt med å opprettholde kosmos etc., ses landsbygudinnene på som mer tilgjengelige og engasjert i dagligdagse problemstillinger.

Det finnes fire Navarātri-perioder gjennom året, men den høstlige er den som er allmenn kjent. Festivalens tidspunkt bestemmes av månekalenderen som er i bruk i India feires årlig i september/oktober, men datoen varierer. Til tross for at den er årets mest gunstige tid for gudinnetilbedelse, faller festivalen på en illevarslende tid på året. I følge indisk mytologi er året delt i to, en lys og en mørk halvdel, som tilsvarer en dag for en guddom. Navarātri feires omtrent ved gudenes midnatt, høstjevndøgn, en potensielt farlig tid der demoner rår og gudene svekkes. Den feires også rett etter pitṛpakṣa, tiden for å utføre ritualer for ens døde familiemedlemmer. Durgā’s seier over bøffeldemonen symboliserer således opprettelsen av en ny, lovende verdensorden etter en mørk og illevarslende tid.

Hva skiller så Navarātri fra andre indiske religiøse festivaler, og hva gjør den spennende som forskningsobjekt? For det først feires den over en lengre periode enn mange festivaler: ni netter pluss en tiende dag, Vijayadaśamī, som også hedrer gudinnens seier. Den inkluderer også sub-festivaler, ettersom Sarasvatī pūjā feires den niende dagen av festivalen, da bøker og musikkinstrumenter tilbes, og feiringen av festivalen forlenges gjerne med noen dager i templene. En annen faktor er at Navarātri i stor grad markeres både i hjem og i templer, i motsetning til mange andre festivaler som ofte feires enten hjemme eller i templene (selv om dette også er en forenkling), mer spesielt er det at den har ganske så forskjellig utrykk i disse to sfærene. For å sette det litt på spissen fokuseres det i templene gjerne på kampen mellom gudinnen og demonen (som også utføres rituelt i mange templer), mens i hjemmesfæren utføres ritualer som symboliserer orden og harmoni og vektlegger familieverdier, spesielt knyttet til (for kvinner, som er de rituelle aktørene i hjemmene under Navarātri) det å ha status som sumaṅgalī (den ideelle status som gift og fruktbar kvinne hvis ektemann er i live). Likevel kan det feminine også fremheves i tempelritualer under festivalen (for eksempel tilbes unge jenter (kanyā) og sumaṅgalīer daglig under Navarātri i et av templene jeg forsker på), og ritualer i hjemmet kan også knyttes opp mot Durgās kamp mot bøffeldemonen. Kvinnenes fremhevede rituelle rolle og vekt på det feminine er for meg noe av det som bidrar til en spennende innfallsvinkel på feiringen i Kanchipuram.

Navarātri er en viktig og populær festival i det hinduistiske religiøse året, og inneholder et mangfold av rituelle praksiser som jeg vil ta for meg i forskjellige blogginnlegg i tiden fremover.

På denne bloggen vil jeg skrive om Navarātri, gudinnefestivalen som feires i India gjennom ni netter hver høst, samt andre spennende saker relatert til Hindusimen og mitt feltarbeid i Tamil Nadu sør i India. Stay tuned 🙂