Å dekorere gudinnen

En fascinerende praksis under Navarātri er å dekorere tempelgudinnene på kreative og forseggjorte måter. Å dekorere en guddom kalles alaṃkāra (”ornamentering”) på sanskrit, og er i seg selv ikke noe som er spesielt for denne festivalen. Tvert om er det et ledd i det hinduistiske tilbedelsesritualet pūjā. En pūjā kan være mer eller mindre detaljert, og tempelpūjā består somregel av alt fra 5 til 16 ledd. Et av disse leddene er å kle opp gudebildet med klær, smykker og blomster. Dette kan gjøres både til stein-statuen som er installert i tempelets sanctum, eller til festival-statuen av metall, som kan bæres ut av tempelet i prosesjon under festivalen.

Under er et bilde av en festivalstatue som holder på å dekoreres – og den samme ferdig dekorert. Man får kjøpt tilleggs-armer, bein, smykker, juveler og klær etc. i religiøse supermarkeder for dette formålet. Blomsterkransene lages av profesjonelle blomsterbindere.

Under Navarātri er tempelgudinnene imidlertid kjent for å ha spesielt flotte og spesielle alaṃkāraer, eller dekorasjoner, som gjerne portretterer Gudinnen i 9 forskjellige former de 9 nettene festivalen varer. Mange informanter oppga ifjor at hovedgrunnen til at de kommer til templene under festivalen er for darśan av gudinnen i hennes ulike alaṃkāraer. (darśan er et sentralt element i Hinduismen som inkluderer både å se guddommen, og å bli sett tilbake).

Kāmākṣī dekorert som Sarasvatī, gudinnen for visdom. Hun holder en vina (strengeinstrument) Dette er en publikumsfavoritt.

I Paḍavēṭṭammaṉ-tempelet, et av templene jeg jobber i, planlegges dekorasjonene månedsvis i forveien, og mange av dem er ekstremt forseggjorte. De regnes som høydepunkter i det rituelle året, og køen strekker seg langt nedover gata hver Navarātri-kveld for å se dem. En enkelt dekorasjon av gudinnen koster opptil 20 000 INR (ca. 2600 kr, dette tilsvarer en gjennomsnittlig indisk månedslønn), og ulike donorer sponser hver alaṃkāra, enten bedrifter, gjerne silkebutikker (Kanchipuram er kjent som et mekka for salg av vakre silkesarier av utsøkt kvalitet), men også enkeltpersoner.

Mitt inntrykk er at de Brahminske templene enda har tradisjonelle alaṃkāraer bestående av blomster, klær og smykker, mens mange templer for lavere kaster begynner å få mer og mer oppfinnsomme alaṃkāraer hvor også andre ingredienser tas i bruk. Dette inkluderer bl.a is-liṅga alaṃkāra, hvor gudinnen ikles en stor isblokk. Masse bommull var lagt foran som skulle forestille snø. En liṅga er et fallos-symbol for Shiva, og på bildet under ser vi hodet som er installert foran gudinnestatuen dekorert som Shiva, med bart, halvmånen og gudinnen Ganges i håret. Her var også to hvite duer sluppet løs inne i sanctum.

Gudinnen som is-fallos

Jeg har også sett gudinnen i form som Ganesha (elefantguden) under Navarātri, men mest vanlig er og blir kvinnelige former (det er tross alt en gudinnefestival). En annen alaṃkāra jeg har sett flere ganger, er maurtue-alaṃkāra, der gudinnen ikles en maurtue (egentlig en termitt-tue). Maurtuer ses på som naturlige manifestasjoner av gudinnen, og ettersom slanger bor i dem, har de en dobbel guddommelig betydning også som boligen til gudinnen i slangeform. Mange gudinnetempler har derfor en maurtue som tilbes, og man setter ut melk til slangene.

Gudinnen dekorert som maurtue

Som sagt handler Navarātri  om demon-dreping, og den kvelden gudinnen sies å drepe (bøffel)demonen, tar hun en ”vill” form, som f.eks Durgā eller Kālī.

Prest tilber Kāmākṣīs festivalstatue dekorert som Durgā ridende på en tiger.

Kvelden etter demonen er drept, tar hun igjen en mild form, og også dette gjenspeiles i gudinnens alaṃkāra. I Paḍavēṭṭammaṉ-tempelet blir hun denne kvelden ikledd blomster og plassert på en huske som henger fra taket i tempelet som for anledningen er kledd om en beroligende skog med frukter og grønt i taket. Her blir hun dyttet rolig frem og tilbake på husken av tilbederne som kommer til tempelet.

Gudinnens fetsivalstatue plassert på en huske i tempelet