Navarātri – Gudinnens ni netter

Hver høst feires Den Store Gudinnen i India gjennom ni netter med økt tilbedelse, festiviteter i by og hjem, og tempelbesøk. Festivalen som feirer henne, Navarātri, har store regionale variasjoner – mest kjent er kanskje feiringen i Bengal, bedre kjent som Durgā Pūjā, hvor store statuer av Durgā paraderes gjennom byen og senkes i havet på festivalens siste dag. I tempelbyen Kanchipuram (Kanchi) hvor jeg gjør mitt feltarbeid, kalles Navarātri en kvinnefestival, og andre tradisjoner gir festivalen sitt Tamilske særpreg. Dette vil jeg komme tilbake til i senere innlegg. Likevel gjør jeg obs på at jeg på denne bloggen generelt skrives fra et sør-Indisk perspektiv da mine erfaringer fra India stort sett er herfra, i tilfelle ikke alle kjenner seg igjen i mine beskrivelser.

Så hva er egentlig Navarātri, og hva innebærer en gudinnefestival?

Festivalen feirer krigergudinnen Durgās seier over bøffeldemonen Mahiṣa, en myte som særlig ble gjort kjent gjennom Sanskrit-teksten Devīmāhātmya fra Mārkaṇḍeya Purāṇa (komponert ca. rundt 5-600 tallet). Denne kosmiske kampen er også et yndet motiv i kunsten: under ser vi et relieff fra Mahabalipuram, ikke langt fra Kanchi (700-tallet), og en moderne fremstilling på en gudeplakat.

Det florerer imidlertid mange versjoner av den ”samme” historien, der gudene ber om hjelp etter at verden trues av en fryktelig demon, og Gudinnen trør til og redder dagen. Slike myter portretterer Gudinnen som større enn de velkjente mannlige gudene Śiva og Viṣṇu, hun ses på som universets ytterste virkelighet, som skaper og frelser. I Kanchipuram finnes det flere slike myter som assosieres med forskjellige templer, og et av de mest populære ritualene som utføres i gudinnetempler under festivalen er nettopp å iscenesette gudinnens kamp med (bøffel)demonen.

Da alle de hinduistiske gudinnene kan ses på som manifestasjoner av Den Store Gudinnen (Mahādevī), feirer Navarātri i realiteten alle gudinner. Generelt sies det at de tre første dagene er forbeholdt tilbedelse av Durgā, krigergudinnen, de tre midterste til Lakṣmī, gudinnen for velstand og rikdom, og de tre siste til Sarasvatī, gudinnen for kunst og lærdom.

Disse tre gudinnene er altså manifestasjoner av en feminin kosmisk energi, kalt śakti, legemliggjort i Den Store Gudinnen. Likevel er det i Kanchipurams mange templer de lokale gudinnene som tilbes, og festivalen er spesielt viktig i templer der gudinnen er representert som uavhengig av noen ektefelle (disse gudinnene kalles ammaṉ (mor) på Tamil og er såkalte landsbygudinner), og ikke som kona til f.eks Śiva (Pārvatī) eller Viṣṇu (Lakṣmī), selv om den stort sett feires i de fleste templer. Gudinnenes status som gift eller ugift spiller som vi skal se inn på hvordan hun oppfattes av tilbedere – de uavhengige gudinnene er gjerne ambivalente av humør, såkalt ”varme” og assosieres for eksempel med sykdommer og blodoffer, mens de såkalte Brahminske gudinnene (som Lakṣmī og Sarasvatī) er utelukkende vennligstilte og såkalt ”kalde” og vegetariske, selv om dette i mange tilfeller er en grov forenkling. Selv om en gudinne er ambivalent ses hun på som en nådig mor av tilbederne, og ettersom de ”store” gudene gjerne er opptatt med å opprettholde kosmos etc., ses landsbygudinnene på som mer tilgjengelige og engasjert i dagligdagse problemstillinger.

Det finnes fire Navarātri-perioder gjennom året, men den høstlige er den som er allmenn kjent. Festivalens tidspunkt bestemmes av månekalenderen som er i bruk i India feires årlig i september/oktober, men datoen varierer. Til tross for at den er årets mest gunstige tid for gudinnetilbedelse, faller festivalen på en illevarslende tid på året. I følge indisk mytologi er året delt i to, en lys og en mørk halvdel, som tilsvarer en dag for en guddom. Navarātri feires omtrent ved gudenes midnatt, høstjevndøgn, en potensielt farlig tid der demoner rår og gudene svekkes. Den feires også rett etter pitṛpakṣa, tiden for å utføre ritualer for ens døde familiemedlemmer. Durgā’s seier over bøffeldemonen symboliserer således opprettelsen av en ny, lovende verdensorden etter en mørk og illevarslende tid.

Hva skiller så Navarātri fra andre indiske religiøse festivaler, og hva gjør den spennende som forskningsobjekt? For det først feires den over en lengre periode enn mange festivaler: ni netter pluss en tiende dag, Vijayadaśamī, som også hedrer gudinnens seier. Den inkluderer også sub-festivaler, ettersom Sarasvatī pūjā feires den niende dagen av festivalen, da bøker og musikkinstrumenter tilbes, og feiringen av festivalen forlenges gjerne med noen dager i templene. En annen faktor er at Navarātri i stor grad markeres både i hjem og i templer, i motsetning til mange andre festivaler som ofte feires enten hjemme eller i templene (selv om dette også er en forenkling), mer spesielt er det at den har ganske så forskjellig utrykk i disse to sfærene. For å sette det litt på spissen fokuseres det i templene gjerne på kampen mellom gudinnen og demonen (som også utføres rituelt i mange templer), mens i hjemmesfæren utføres ritualer som symboliserer orden og harmoni og vektlegger familieverdier, spesielt knyttet til (for kvinner, som er de rituelle aktørene i hjemmene under Navarātri) det å ha status som sumaṅgalī (den ideelle status som gift og fruktbar kvinne hvis ektemann er i live). Likevel kan det feminine også fremheves i tempelritualer under festivalen (for eksempel tilbes unge jenter (kanyā) og sumaṅgalīer daglig under Navarātri i et av templene jeg forsker på), og ritualer i hjemmet kan også knyttes opp mot Durgās kamp mot bøffeldemonen. Kvinnenes fremhevede rituelle rolle og vekt på det feminine er for meg noe av det som bidrar til en spennende innfallsvinkel på feiringen i Kanchipuram.

Navarātri er en viktig og populær festival i det hinduistiske religiøse året, og inneholder et mangfold av rituelle praksiser som jeg vil ta for meg i forskjellige blogginnlegg i tiden fremover.