Kolu – dukker på utstilling!

I løpet av de ni kveldene Navarātri varer, besøker Tamilske kvinner hverandre for å beundre hverandres kolu – en typisk sør-Indisk skikk.

En kolu består av trappetrinn som settes opp i oddetall (oddetall er lykkebringende), det ideelle er 9 trinn som korresponderer med ni netter gudinnetilbedelse, og på trinnene plasseres fargerike dukker. Disse dukkene representerer særlig guder fra Hinduistisk mytologi, men også helgener, poeter, andre hellige personligheter,”vanlige” mennesker og dyr. Man får også tak i dukkesett, som kan forestille mytologiske scener, religiøse/kulturelle scener som bryllup og tempelprosesjoner, berømte pilegrimssteder, etc.

Cricket-sett

Vishnus ti nedstigninger

Dukkene plasseres hierarkisk på trappetrinnene, med de mektige gudene fra toppen og nedover, og kulturelle/religiøse sett på de nederste trinnene. Landsbyscener og dukker av dyr, frukter og grønnsaker, samt vanlige dukker og leker, kan evt. plasseres på gulvet, eller på bord ved siden av. Kun gode krefter –altså ingen demoner, onde ånder eller døde forfedre – representeres på koluen. Kun fantasien setter grenser, og utførelsen av kolu varierer fra noen få trappetrinn til flere rom overveldende dekorert med myriader av dukker og scener.

Gudinnen kan installeres rituelt i en krukke (kalaśa) som plasseres blant dukkene på koluen (se bilde under). Gudinnen i krukkeform, sammen med dukkene på koluen, tilbes deretter gjennom festivalen av de gifte kvinnene i familien som et rituelt objekt.

Kolu er kvinnenes område, og man blir invitert og inviteres til hverandre i 9 kvelder for å synge eller resitere religiøse tekster foran koluen, snakke om dukkene (hvis man tar med barna forteller man gjerne historier til dem), og kvinnene mottar prasāda (dette er mat som først er tilbudt gudinnen) og gaver når man går. Disse gavene består gjerne av kumkum (det røde pulveret man putter i panna), et sariblusestykke, glassarmbånd, plastikkboller til kjøkkenet, betelnøtter og kokosnøtter – emblemer som peker på feminitet, skjønnhet og den hjemlige sfære.

Kolu-tradisjonen starter tradisjonelt ved ekteskapet, da brudeparet mottar et sett tre-dukker (Marappāccipommai), og mange dukker går i arv fra mor til datter. Etter man har begynt å sette frem dukker til Navarātri, er det en uskreven regel at man må kjøpe minst én ny dukke hvert år, og slik blir samlingen stadig større med tiden. Dukkene brukes bare til dette formålet, og ligger resten av året pakket ned.

Marapacci-dukker

En kolu representerer en ideell verden i miniatyr, sett fra et hinduistisk verdensbilde. Mange av informantene mine knyttet kolu til gudinnen Durgā’s kamp med (bøffel)demonen, som Navarātri feirer. Noen mente den representerer Durgā’s hær, andre at verden sto stille «som dukker» idet hun drepte demonen.

Kolu er et utelukkende lykkebringende ritual, som er bra for huset og familien, ettersom man inviterer gudinnen hjem i ni dager. Kolu er spesielt knyttet til den kvinnelige status som sumaṅgalī (en fruktbar kone med ektemann i live), og det ble fortalt meg at hvis man har kolu under Navarātri, sikrer det kvinner et langt liv som sumaṅgalī (den påfølgende status for kvinnen vil være enke – en uheldig status for de fleste Hindu-kvinner).

Under feltarbeidet mitt i fjor lærte jeg av dukkemakere i Kanchipuram at man kan kjøpe visse dukkesett som oppfyller ønsker om innførelse av ekteskap (kalyāna sett, bryllupsett) og å unnfange barn (sīmanta sett, «babyshower»). Disse dukkene kan doneres til tempel-koluer hvis man ikke har noe ønske om å starte tradisjonen selv, eller man kan avgi et løfte til Gudinnen om at hvis ønsket oppfylles, starter man med kolu.

Bryllup-sett

Å arrangere en kolu under Navarātri har tradisjonelt vært reservert Brahminer (presteklassen) og høye kaster, ettersom praksisen både krever en viss inntekt (man må kjøpe nye dukker hvert år, male om de gamle når de mister farge, samt gi mat og gaver til alle kvinner som besøker en under festivalen) og rituell renhet (kolu er et rituelt objekt som skal tilbes). Dette er i ferd med og snu, og flere og flere begynner med praksisen. Jeg besøkte flere familier i fjor som nylig hadde begynt med kolu, enten fordi de hadde sett Brahminer ha kolu, eller fordi de hadde et ønske som ble oppfylt av gudinnen. Kolu kan slik ses på som et ledd i en Brahminisering/sanskritisering-prosess, hvor folk fra lavere samfunnslag forsøker å bevege seg oppover på rangstigen ved å imitere praksiser fra høyere kaster.

Ved å vise ens formue for omverdenen manifestert både i dukker og gaver til tilskuere, er Kolu også et eksempel på ”prangende forbruk”, cf. Thorstein Veblen (1976)[1], der forbrukere bruker og slik viser frem at man har penger, for å vedlikeholde eller få høyere sosial status. En families kolu, typene dukker på den og gavene man mottar blir hyppig diskutert av de besøkende, og i de store Tamilske avisene oppmuntres det til konkurranser for beste og mest oppfinnsomme kolu. Nicole Wilson, en annen forsker i sør (Madurai), argumenterer på samme måte og har knyttet kolu til sør-Indias voksende middelklasse – ved å begynne med kolu­ under Navarātri utøver og viser kvinner i Madurai frem sin middelklassestatus (gjennom de materielle verdiene som gjenspeiles i dukker på koluen og i gaver).

[1] Veblen, Thorstein. 1976. Den arbeidsfrie klasse : en økonomisk studie av institusjoners utvikling. Gyldendal (publisert 1899)